31. okt. 2011

”Alt for Norge – Risør” – Ryge, og salong

Faller meg vist ikke lett å holde kontinuiteten oppe i bloggen, har liksom aldri tid, eller energi kanskje! - men jeg liker godt å slappe av med TV på kvelden!

Vel, tross hva jeg i hvertfall ikke skulle, så har jeg fulgt med på serien ”Alt for Norge”. Sånt tull – men så blir en hekta, og bare MÅ se. Og særdeles hyggelig var det i går kveld, når hele programmets ”location” var Risør, og Risør skjærgård. Jammen er det fint her! Har tilbrakt mye tid med ungene der norskamerikanerne lekte seg i vannet, og hva jeg har gjort der de laget fiskesuppa, vel det var før lavkarbo ble populært.!

Men, det jeg egentlig har tenkt å skrive om, en tid, er programskaper Ryge, Søren Ryge. Han lager fantastiske programmer, kanskje først og fremst om mennesker, og da ofte mennesker i "foredlet natur". Han lager programmer om de menneskene som aldri ellers ville ha kommet på tv til glede for oss andre, om de såkalte hverdasgsmenneskene, som nesten bestandig har en "historie" å fortelle. Ofte er hager og jordbruk hans innfallsvinkel, men i sterkt utvidet begrep. At han har fått lov til å holde på i 33 år, skulle si noe om hans kvalitet. En del av hans programmer ligger på nettet  http://www.dr.dk/dr1/ryge#/20617 De bare må sees og nytes. Bonderøven holder forresten til på samme kanal nå så…!

Salong ja, her om dagen kjørte jeg 55 mil for at min mor skulle få se på en ny salong. 55 mil for meg på en dag, betyr vondt i hodet, men heller det en å ta fri 2 arbeidsdager. Jeg har sikkert brukt en uke på å forberede dette, inklusive en hel dag med tråling av møbelsentre, hvor hun ikke fant noen som kunne brukes! Jeg visste vel hva hun ville ha, men utsatte det i det lengste, men da hun så Stryn sine klassikere var det gjort - nesten! For stolene ”passet” ikke.
Etter mye leting fant jeg Velledalen sin Rosendal, på nettet, og den fant nåde. Så ble det altså 55 mil for å finne en i real life. Handelen forgikk hos Guvaag i Sandefjord. Et firma med innehavere og betjening som det antagelig ikke finnes make til i landet – lenger! Jeg tror vi brukte 2 timer der, og de tok seg av mor som hun skulle vært en dronning (hvilket hun antagelig synes hun er). Den butikken og betjeningen hadde godt rett inn i serien om ”Folk” som NRK sender. Muligens den siste i landet med service for folk over de 80!

Og historien slutter ikke der, for etter et par dager kom sjefen med sofaen og stolene. De ble båret inn av han som har passert de 70, og av min mor som har passert de 80. Men at de fikk ut den supertunge, snart 50 år gamle, 4 seteren, er for meg et under. Han kjørte den gamle salongen på søpla for mor! Service.

Hmm – ta seg tid til å skrive på mandagsmorgenen … vel jeg jobba hele lørdagen – så! Det går i vinduslaging, og jeg fikk grunna de 3 første små tofagsvinduene jeg har laget. Det er kobla vinduer, så 3 stk 2 fags betyr, 6 vindusrammer, og siden de er kobla, så blir det 12 stk vindusrammer, bare der. Da gjenstår det kun, 126 stk vindusrammer!!! Og er alle like - neida! Det er nok ikke bare mor som er "feiljustert"!

19. okt. 2011

Rikstelefon.

Noe ustadig blogging her, jeg venter stadig på et positivt emne å skrive om, men de står ikke i kø for tiden, så i dag blir det om rikstelefon.

Det har i alle år (minst 35) vært slik at det er jeg som har måttet ringe mine foreldre for en prat. De gangene de har ringt, er for å fortelle om et dødsfall i familien. Dette skyldes, i alle fall i starten, at min far var notorisk ”sparsom” og at Rikstelefon var ”grusomt dyrt”. Etter som årene gikk ble dette godt prentet inn i mor, og for den del, det samme i mine søsken, for det er likens der. Jeg prøver å ha ”ikke ringe de” perioder, for å se om de tar et hint, men neida, jeg må alltid krype til korset å ringe selv.

Når far nå gikk vekk, fikk jeg overtalt mor til å ringe annen hver dag, og jeg ditto. Dette for å følge henne opp, både mentalt, men også for å løse alle utfordringer med det praktiske. Det gikk bra et par måneder, men så begynte hun å ”glemme”, og nå er det helt stopp med å ringe hit. Noe skyldes nok det at jeg motsa henne en kveld hun surret noe forferdelig, hvilket er katastrofe med tanke på aldersdemensen. Nå er ikke bare de 3 søskena mine, men også jeg kuttet ut som umulig, noe hun skal klare seg uten. Dette lover ikke godt. Når jeg ringer til henne er samtalene korte, og hun stiller ingen spørsmål tilbake, dessuten er det så ”dyrt denne ringinga”!


Godt jeg har egen familie som ”funker”, og jeg gleder meg stadig over at jeg har oppnådd gode resultater med speiderorganiseringen min. Videre har jeg dratt i gang et kurs hvor jeg underviser i tradisjonell bygging av pram (liten båt). Det er 6 prammer under bygging, og det er fin avkobling for meg en kveld i uka.

8. okt. 2011

Aldersdemens

Jeg hadde en følelse av overskudd når jeg satte i gang bloggen igjen, men… hvor lenge var Adam osv. Etter å ha tilbrakt en del tid hos mor i det siste, det er fremdels mye å ordne opp i, er jeg sterkt bekymret for at mor har utviklet en eller annen form for aldersdemens (som kan være så mye). Dette tar nattesøvnen min, og energien når lavmål.

Aldersdemens er like tabubelagt som psykiske lideleser, men jeg har fronta det og så – her noen tanker om aldersdemens!

Mistanken om at det er ”noe”, har vært der i 10 år, men intelligent og logisk som mor er, har alle andre fått skylden for ting som er ”rare”. Hun har i tillegg lagt det høyst troverdig frem. Dette har ført til at mine andre søsken har trukket seg delvis ut av familien, og jeg står nokså alene med henne, etter fars bortgang.

For mor har det vært ting, fra det enkleste vannglass, til gull, som har forsvunnet, men kanskje, og kanskje ikke, har det dukket opp igjen ett år senere. Men, da alltid i en billigere utgave, mindre størrelse, eller mindre antall, en tidligere. Altså forringet, og hun er blitt lurt.

Det har vært forhold i familien som kanskje kunne tilsi at noen trengte penger, til noe, slikt kan skje. Etter hvert sluttet vedkommende å komme, men etter en stunds forløp, ble en annen mistenkt. Ok, èn, kunne jeg under tvil godta, men at det skulle dukke opp 2 slike tilfeller i samme familie, synes jeg var vel usannsynlig.

I senere tid mener hun å føle en sammensvergelse, og ting forsviner bare når det er flere samlet der, slik at hun ikke skal finne ut hvem det er.

Dette høres enkelt ut, det må være henne, men med hennes dagbokboknotater og knusende logikk, samt mange forhold jeg ikke har berørt her, er det slett ikke så rett frem.
En konsultasjon med en lege, som hun garantert ikke vil, ville ikke klare å belyse dette, og at jeg ville sitte igjen med ”svarteper”, er sikkert. Hun er skarp.

Nå som jeg har tilbrakt mye tid med henne, ser jeg at hun ikke synes å ta inn nye impulser, ikke tv, ikke radio, og det blir ingen tilleggspørsmål når jeg forteller fra mitt liv.
Det er klart at bare 2 måneder etter fars bortgang, er ting ikke i spor. Det er grusomt mye å sette seg inn i, og forholde seg til, men dette over, har pågått lenge.
Nå som far er vekk, har hun all tid til egne tanker, og det synes ikke å være bra.

Jeg har lagt merke til at hun spiser dårlig, eller glemmer å spise, og sporer helt av, hvis hun for eksempel like før måltidet begynner å tenke på, eller helst, lete etter noe.

Hun er blitt grunnleggende mistenksom mot andre, og feiltolker, aller helst i negativ retning, det andre sier.
Tekniske ting som minibanker går for ”fort” nå! Tenker med gru på hennes bilkjøring.

Mine søsken har prøvd å antyde noe til henne før, men da ble hun rasende, og dypt fornærmet, og normal kommunikasjon ble umulig.
Dette kommer hun aldri til å innrømme, og jeg står ovenfor en oppgave i årene som kommer, som jeg slett ikke kan se hvordan jeg skal løse, eller riktigere, klare forholde meg til. Jeg synes for øvrig å ha nok med en familie, om jeg ikke skal ”administrere” og praktisere en til, langt unna,- men det må jeg.

Hvordan hjelpe en som ikke ser at hun trenger hjelp, slett ikke vil ha hjelp, og er overfølsom mot å bli hjulpet, - men likevel må ha hjelp!
-------------------------

Lite lystige innlegg fra meg "for tiden" - måtte det komme en nye "vår" fyllt av hageglede og blomster - snart!

28. sep. 2011

En menneskestudie.

En 10 dagers studie i menneskenaturen er over, og noen dager til fordøyelse har gått.
Jeg var selvfølgelig spent på hvordan jeg ville reagere på det jeg fikk se og høre i konsentrasjonsleirene, men faktisk så gikk det som forventet. Jeg var godt forberedt gjennom mange års tilnærming, og grusomhetene var allerede lagret i sinnet, selv om de i leirene ble visualisert.

Hva jeg ikke i så stor grad hadde fått med, var at leirene i det daglige ble drevet av medfanger, som mot bedre mat, klar, varme, og ikke minst muligheten for å overleve, opererte som fangevoktere. Mange ble verre en selv hva de tyske var, om mulig, andre nektet selv om de visste at det endte med døden. Jeg forsår mekanismene, og tør ikke å tenke på hvor jeg selv hadde havnet.

Positivt var det å høre mer om livet i leirene hvor en med sikkerhet gikk i døden, fantes mennesker som var villig til å strekke seg svart langt for å redde andres liv, svært langt for å gi andre mennesker livshåp, eller svært langt for å gjøre slutten for andre så bra som mulig.

Jeg stopper der, men sitter i tanker på hva som skjer mange plasser i verden i dag. Det finnes likhetstrekk mellom da og nå, når det gjelder hva mennesket er i stand til å gjøre mot andre.

15. sep. 2011

Aushvitch - neste

Ja så går turen dit, heldigvis ikke på grunn av valget, eller kanskje like mye, ikke på grunn av de som ikke tok et valg, kan være like farlig det.
Men i alle fall, jeg tok feil jeg som trodde at i år ville folk benytte sin rett i større grad en tidligere, men neida!

Vel, jeg er i alle fall fornøyd med valgresultatet her, det er da noe.

Blir med minsten på ”Polentur”, legg merke til e`en og n`en inne i ordet, så det ikke blir noen missforståelser ;-)

Har slett ikke lyst, Jeg har levd med krigen hele livet, frem til en måneds tid siden, men velger likevel å være med, grunnet minsten sin av og til noen vinglete helse.

Ellers kan jeg bare konstatere at det fremdeles ikke er lett å være over 80 og skulle ordene opp etter sin ektefelle.
De som jobber i det, ”det offentlige” er visst for unge til å forstå hvordan eldre har det med moderne teknikk kombinert med ”gammeldags” tenkesett.
Vi lever alt for ”segregert” her i landet, hva aldersammensetning angår.
Fra barnehage til pleiehjem i ”samme klasse”!

Vel, så blir jeg offline fra i kveld, og en drøy uke fremover.

12. sep. 2011

Loddet er kastet.

Valget er gjort, det er valgdag også søndag her i byen, og godt er det, for nå må jeg opp til min mor et par dager igjen. Det er ikke spøk å miste ektefelle på sine gamle dager – papirmølla er stor, og lite oversiktelig.

Jeg har en følelse av at det blir bra valgdeltakelse her i år, det var sjeldent mange som ville søndagsstemme. Ja og så hadde de forandret på rutinene ved stemmeavgivning igjen. Nå skulle en hente stemmesedler før en sjekket om en sto i manntallet, motsatt før.

Her i Agder fylkene skulle vi og stemme om vi ville ha fylkessammenslåing, og der vinglet jeg - hmmm - mot mine prinsipper, og stemte motsatt av vanlig ;-)

Jeg har store håp for dette valget, det har vært et sabla rot de siste 4 årene, tragisk, men må selvfølgelig erkjenne at min stemme bare er en blant ca 4000 her i kommunen. Men som nevnt i forrige innlegg, har jeg mine metoder.-

Nå bloggpause noen dager, mens jeg er på Østlandet og hjelper til så statlige og kommunale etater for orden i sine ruller.

Godt valg.

10. sep. 2011

”De’ ær noe jæ’ lurær’ på se’”

Det er valgtider, og som vanlig synes ikke jeg å følge ”alle andre” der heller. Fredrikstads revyfigur Raymond sier ”De’ ær noe jæ’ lurær’ på se’”, og det samme sier jeg, vi har sikkert noen likheter Raymond og jeg.

Ideologi-shopping, eller kanskje hopping, blir vanligere og vanligere. Jeg har venner som ett valg tror på markedskreftene og det selvstendige individets vei, for til neste valg og sverge til felleskapstanken og sosialismen, og kanskje valget deretter legge det i vår herres hender, - hvis de får kontantstøtte. Og det er saken. ”folk” velger parti ut fra en, eller i beste fall 2, enkeltsaker.

For meg er det uforståelig (som så mye annet) at en kan hoppe slik frem og tilbake i ideologier. Joa, det er klart, muligens, at en gjennom et langt liv sakte kan sige over i en annen leir, men at en gjør det hvert annet år – hmmm – rart.

Min ideologi ligger fast, jeg velger det partiet som ligger nærmest, og så forsøker jeg å påvirke det ut fra hva jeg føler er riktig. Vi tror kanskje at en må være aktiv og innmeldt i partiet for å påvirke, men det trenger en ikke. Særlig her på lokalplan er det enkelt, en treffer politikerne på butikken, på kaffe, på gata osv, og da kan en forfekte sin mening dirkete, ansikt til ansikt. Skulle en ikke treffe de der ute, så send en e-meil eller 2, ofte,om "nødvendig", det virker bedre en det meste.

Politikere som har vært med en stund har en tendens til å mene at de vet bedre en folket, hvilket de må ”justeres” på. Sendt en meil, eller ta de på butikken.

Jeg får av og til forespørsel om å være med i partiet, stå på liste osv, men takker nei. Å sitte på endeløse møter sammen folk som elsker å høre sin egen stemme for lydens skyld, ja det finnes en del av dem, passer ikke for meg. Jeg må ha det mer konkret, må samarbeide og handle så jeg ser resultater, om det enn er små skritt i riktig retning, raskt.

Tar med en ”episode” for en 20 års tid siden, hvor jeg var sterkt engasjert i fagbevegelsen. Under et landsmøte var det mange som tok til orde for at nå kom de til å stemme på et ”nytt” parti, utelukkende for èn saks skyld. Debatten gikk høyt, og tross argumenter som forklarte at det partiet hadde i sitt program nedleggelse av fagbevegelsen, den gang, så ble dette oversett! Enkeltsakens makt synes å være langt sterkere en ideologi. For meg blir det et ustyrbart ”vinglesamfunn”.

Det var partilederdebatt i går, den ga jeg opp, det er tross alt kommune og fylkestingvalg, og dessuten synes ”brød og sirkus” å gjelde ennå.

Vel, det var bare dette jeg undret meg over i dag.

”Mot normalt” blir det nesten ikke regn i dag, og jeg skal prøve å få malt litt, oppunder takskjegget.

9. sep. 2011

Nav - vielsesa. fortsettes

Hele mitt yrkesaktive liv, som begynner å telle noen år nå, har jeg med unntak av 3 år, jobbet i privat sektor. Der må du vær dag ovenfor kunden prestere og levere fullt ut iht. avtaler, både hva angår kvalitet og, funksjonalitet. Du må levere til rett pris, og rett tid, og ikke minst må du levere en service ovenfor kunden, slik at kunden videreformidler positiv omtale av deg. Fyller du ikke ut alt dette, står du snart uten jobb, neste uke, måned, år!

Fra min tid innen offentlig sektor, og senere erfaring hentet fra div offentlig, synes ikke samme regler å gjelde. Følger en ikke opp krava der, blir en enten forflyttet ”nedover”, eller skolert og flyttet oppover . . . , i systemet.

Men for å komme til poenget, i privat sektor pleier avgjørelser å kunne bli tatt raskere jo nærmere du kommer ”toppen”, mens i det offentlige, og i særdeleshet Nav, synes det motsatte å gjelde.
Etter gårsdagens ringerunde, hvor jeg begynte på ”toppen”, hva angår vielsesattest, nevnt i forrige innlegg, erfarte jeg at jo høyere opp, jo mer rigid, og større vegring for å ta avgjørelser, ble det. Jo lenger ned i systemet, jo mer menneskelig forståelse, og vilje til å ordne opp, møtte jeg.

Tinghuset hadde selvfølgelig ikke papirer som var så gamle, så da ble alternativet Statsarkivet på Kongsberg, med laaaang ventetid. Derfor telefonene til Nav.

Vel, enden på visa ble, (får jeg håpe), etter 4 "telefonoversettinger" hos Nav, at søknaden kunne sendes uten papiret som var forsvunnet etter 55 år, til tross for søknadens ord - MÅ.

Neste gang vil jeg si noen ord om meg og partishopping.

7. sep. 2011

NAV-Vielsesattest

Det virker som det endelig er en gryende forståelse i ”folket” over hvordan krigsseilerne våre hadde det under krigen, og ennå mer, hvordan de ble behandlet etter krigen, frem mot 1970. For så vidt i likhet med andre grupper, ble de ”takket, og så tilsidesatt” for oppbyggingen av velferdsstaten.

For fars del, besto kampen for krigspensjon av å skaffe tilveie manglende papirer til å dokumentere sin deltakelse under krigen. Kaos rådde i administrasjonen i London, og en var helt avhengig å ta vare på sjøfartsboka si, 24-7.Noe en ikke visste da.

Med flere forlis under krigen, forlis på selveste fredsdagen og utsatt hjemreise i 6 måneder, samt totalforlis på Listalandet ved hjemkomsten til Norge, var det intet mindre en et under, eller egentlig flere undre, at en overlevde.
Så i 1970, når helsa bare var frynser, ble det et helvete med søknaden for krigspensjon (og sin rett til pengene som var inndratt til Nortraship under krigen. De ble isteden brukt å bygge opp landet, mens mange av krigsseilerne drakk seg i hjel, mens de roet nervene, i utenlandske havner) fordi han ikke hadde "tatt vare på" papirene! Vel, etter halvannet års behandlingstid, gikk det i orden, på en måte.

Nå i går, fikk mor beskjed fra NAV – ja nav igjen, at hun MÅTTE legge ved Vielsesattest i søknaden for krigsenkepensjon, ingen automatikk der. 55 år som gift, og i alle år registrert som det, i alle offentlige papirer, holdt ikke for NAV. Vel, mor finner ikke den attesten hjemme, og mener heller ikke å ha brukt den før - på disse 55 årene.

De giftet seg hos sorenskriveren, og jeg søkte etter sorenskriverkontoret, som selvfølgelig har byttet navn, etter 100 år, så det ble Tingsretten. De lurte på om jeg drev med slektsforskning. Noe så gammelt hadde de i beste fall i noen bortgjemte protokoller, hvis ikke, måtte jeg til et eller annet lager på Kongsberg. Så - vi får se – om vi klarer å tilfredsstille NAV, som nå ser ut til å følge opp den behandlingen krigsseilerne fikk under og etter krigen, på ektefellene.

Dette blir nok To be continued.

Ellers pøser det ned, noe aldeles forskrekkelig – som vanlig.

5. sep. 2011

Solfattig sommer, store tomater.

Det er sikkert en guttegreie, dette med størrelser og sånt, men la gå, jeg er stolt av årets bifftomater jeg.
Disse på bildet er Marmande-Super, og veide henholdsvis 588 gram og 435 gram.
Det må være den solfattige sommeren som gjør de så store. De bare vokser og vokser, mens de venter på solens komme for å gjøre de frodig, kjøttfyllte, og rødmende.

Det var guttene som kokkelerte,og fotograferte, men ok, det gir et visst intrykk.
Tomatene er uthult, det tynne er silt vekk, mens resten av tomatkjøttet er stekt sammen med løk, paprika, krydderier osv.
På toppen ost og fersk basilikum.
Ble servert til kylling med soppsaus.

Ellers har helgen i sin helhet bydd på skiftende piss og pøs regn! (ja jeg er irritert, som om det hjelper noe) Men i dag - regner det, vanlig!


3. sep. 2011

Løst tankespinn.

Dette er bare tankespinn, og ikke et serøst og illsint valgkampinnlegg, så bare les, og reflekter kanskje litt over det.

Her om dagen var det en som sendte meg denne:

“When you
want a thing done, “Don’t do it yourself”
is a good motto
for scoutmasters” Baden-Powell

Hmmmm, jo jeg har en del ting å lære der, men!

Noen minutter etter hører jeg på radioens nyheter at det ”ikke er skadelig” å sende ettåringer i barnehagen. Det var da godt, håper ingen som sender småttingene dit har trodd det.
Litt senere leser jeg i lokalavisa at idrettsanlegget, som ligger inntil, og brukes av skolene, flyter over av søppel. Han som fronter dette, sier at nå må kommunen komme på banen og få ryddet opp.

Det er lenge siden speidergrunnleggeren BP gikk vekk nå, men har hans ideer spredt seg litt vel langt utenfor det å være ment som hjelp til speiderledere.

Etter å ha vært engasjert i speideren i 10 år, og haugevis av år i andre organisasjoner, så sitter jeg og ”likesinnede” med inntrykket av at det stadig blir verre og verre å få med folk til lederverv, og ikke minst dugnadsinnsats. Stadig oftere blir vi anmodet av foreldre til å kjøpe inn tjenester i stedet.

Ok, jeg er sikkert gammeldags og snart utgått på dato, samt vond å snu, så jeg fortsetter å tro på ”min vei”. Som var å være hjemmeværende med ungene, og tilbringe tid sammen med de i ”åpen barnehage” (Komme og gå når ungene eller en selv ville, ungene fikk møte jevnaldrende, og det samme fikk foreldrene.)
Hva søppel angår anbefaler jeg å være såpass mye sammen med ungene at de blir opplært, og gitt "styrke til å gjennomføre", at slikt tar vi med hjem, eller kaster i søppelkassa. Vi burde ikke trenge kommuneansatte til den slags.

Jo da han var nok inne på noe, den gamle BP, men et helt samfunn som mener at andre skal gjøre alt for de, blir neppe en grei plass å leve i.

Hmm, var det noen som tenkte at det ikke er mulig å leve på en vanlig inntekt i ”verdens rikeste land, - jeg/vi vet at det går an, har prøvd det i 15 år, og anser ikke våre liv for dårligere, eller bedre, en andres!

Og så kom jeg på noe som nå min far pleide å si når jeg forektet div menninger, "det er mange veier til Rom" - men!

I morgen blir det tomatsnakk igjen.

30. aug. 2011

Tålmodighet gir tillit.

Jeg har par ganger skrevet om katten vår Luca.
Vi fikk henne da hun var halvannet år, fra et "katteoppdrett".
Vanligvis er dette en kr 5000 ++ katt, men vi fikk overta henne gratis, da hun var sky, og svært engstelig. Det var umulig å få tak i henne på vanlig måte, og hun skydde menneskekontakt. Jeg vet ikke om dette var genetisk, eller om det var omsorgssvikt. Desverre tror jeg det siste, da jeg så forholdene i "oppdrettet". Katter er slik at blir de ikke sosialisert fra fra dag 1, og minst en måned fremover, blir det nesten umulig å trene de opp siden. '

Etter ett år hos oss, med ørlite grann bedring, tok jeg en dag sjansen på å løfte henne forsiktig ned fra en stol. Det resulterte i at det gikk et halvt år, før vi igjen kunne komme nærmere henne en 1 meter.

Hun levde ellers et greit liv, fikk gå fritt ut og inn, og spiste ok. Etter nesten 2 år, måtte jeg innse at dette kom jeg/vi ikke til å klare, og vurderte å avlive henne. Det ville vært et stort og vondt nederlag for meg, og ble aldri gjennomført.

Når Luca hadde vært hos oss 1 år, skaffet vi oss en ny katt, og mot alle odds, og hva det blir sagt, gikk dette bra. Luca lærte nok ikke noe av Lillepus, men de var sammen og hadde glede av hverandre.

Luca fikk være i fred, det var sårt for oss, men vi trøstet oss med Lillepus. Så, plutselig en dag, etter drøyt 2 år, kommer hun bort til oss og stryker seg mot beinet, noe som aldri har hendt før, og fra den dagen har hun gradivs kommet seg. Nå kan vi få lov til å kose henne rundt hodet, ja hun kommer selv og ber om det. Vi får børste litt på pelsen hennes, og hun tåler å bli løftet noen sekunder uten å fly og gjemme seg. Tenk hvilken glede. Det langt igjen til en "normal" katt, men likevel.
Dette har vært en fin lærdom for alle i familen, og spesielt for guttene. Et dyr i familen er utrolig god trening av empati osv. Jeg ser at når verden går litt i mot, kan de sitte en stund å kose med pusene. Katter forlanger ikke så mye bare de får kos, mat, og for Lucas del, tålmodighet.

29. aug. 2011

356 gram.

Disse 365 gram kunne ha vært det jeg har klart å gå ned i vekt i sommer, men. Sommeren som var tenkt å gi inspirasjon til masse deilige utendørsaktiviteter, ikke minst svømming, men, svømme i regnvær er ikke min greie, så jeg har nok ikke klart å gå såååå mange gram ned i vekt!

Ok, jeg får bare inrømme det, noen kilo har det blitt, i drivhuset, og denne Biffen veide altså 356 gram. Hvis jeg ikke husker feil, så er den av sorten Marmande.
En fransk tomat dette, rett og slett oppkalt etter distriktet/byen Marmande i sørfrankrike. Det sies å bli produsert ca 40 000 ton, tomater der i året!
Det er kommet en sort som heter Super Marmande, men mener å huske at dette er "bare" Marmande. De skal kunne få en vekt på fra 150 til 280 gram, så denne er litt over snittet.
Busken, ja det er en halvbusk, så husker en å knekke toppskuddet og dyrke videre på et sideskudd, slipper en mye "buskdanninging" senere! Vel, busken gir ikke mange tomater, så det er litt sånn luksus, men det kan en vel unne seg. Det lønner seg å tynne klasen så det blir en, kanskje 2, tomater på hver, i alle fall hviss en vil ha de store. Dette er tomater som fylles med noe snadder inni, for så å grilles/ovnesbakes.

På fredag ringte jeg 42 samtaler for å  hjelpe mor med papirmølle ved fars bortgang. Duverden for en opplevelse, mange hyggelige folk rundt om kring, men jammen er det mange som ikke kan sitt fag også. Du ringer for hjelp til tjenester og ender opp med å hjelpe selv. Nå er det vel slik at å hjelpe andre gir større glede enn å bli hjulpet, men dog....!

Ellers pøser regnet ned, og jeg skulle ha jobbet taket - med maling! "Strålende" sommer.

24. aug. 2011

Pause - og mer regn.

Så blir det noen dagers bloggpause, jeg må reise opp og hjelpe min gamle mor med papirmølla etter fars bortgang. Hun ville prøve selv, men ringte i går fortvilet og hadde gitt opp. Det er utrolig mye som skal ordnes, og det er slett ikke lett å få oversikt over hva.

Mor har ikke noe mer høyteknologisk kommunikasjonsutstyr enn fasttelefon. Den er godt skrudd fast i veggen, og ledningen rekker kun 1 meter. Dette skifte krever mye ringing, og hun har prøvd. Men så er det slik at når en ringer til et kommunalt eller statlig kontor, kommer en i kø. Der har hun sittet i opptil 3 kvarter. Hun har ikke tatt sjansen på å gå på do, og ei heller å åpne døra når det ringte på, i tilfelle hun skulle få svar.

Hvis, og når, hun har fått kontakt, har de vært hyggelige og hjelpsomme, etter en har blitt satt over til ”rette vedkommende” div ganger. De lover å ringe tilbake den og den formiddagen. Med kun fasttelefon, noe hun gir beskjed om, går så mor og venter, hun kan ikke være ute i hagen, ei heller på butikk osv. De ringer selvfølgelig ikke til avtalt tid og dag. Så er det samme om igjen.

Selv skulle jeg nylig ha svar fra et offentlig kontor, de hadde fra mandag til og med onsdag å svare på, hvilket er greit, for jeg har mobil. Jeg ba de notere at de IKKE skulle ringe torsdag og fredag, for da skulle jeg i begravelse til først min far, og dagen etter min onkel. De ringte 2 ganger på torsdag, pluss en sms med spørsmål om jeg fremdeles ville ha svar!!!! Jeg hadde selvfølgelig mobilen avslått de dagene. Når jeg på mandag konfronterte vedkommende om dette, skyldte hun på ”systemet”!

Jeg har selv jobbet 3 år i det ”offentlige”, og kan ikke huske at det i stilingsinstruksen den gang var klausul om at en IKKE måtte tenke at det var mennesker som trengte hjelp og svar, og som en skulle respektere, i den andre enden, ei heller at det var forbudt å tenke og handle selvstendig. Går den menneskelig sivilisasjon fremover?

Ellers har sommeren hatt 2 dagers pause med varmt og godt vær uten regn! Kunne sykle hjem fra møte både mandag og tirsdag, på seine kvelden, kun iført shorts og T-skjorte, deilig.
Kan ikke huske en så miserabel sommer. Ser det på tomatene som nesten ikke vil modne – i drivhuset, og vinterpærene som kun har halv størrelse.
I dag er sommeren tilbake på normalen” og regnet fosser ned.

23. aug. 2011

Gravøl

For noen uker side døde min far, 93 år gammel. Frisk og sprek til for 6 måneder siden, da kreften plutselig slo til.
Under samtaler vi hadde mot slutten, kom han flere ganger tilbake til at vi fikk holde gravøl etter ham.

Han ville begraves i lokalkirken med prest, og legges i familiegraven, og så ble gjort. En tradisjon som er sterk der ute på øya, der de har kjempet for å ha egen kirke, skole, båt/veiforbindelse osv osv i 150 år.

Nå er vel ikke Gravøl ordet kirken setter på samlingen etter begravelsen, men samling i kirkestua ble holdt.

Denne dagen har jeg tenkt på, gruet meg til, i mange år, det var jo rimelig å anta at den måtte komme, og som den eldste av ”ungene” følte jeg visse forpliktelser der.

Siden far var krigsseiler, og sterke preget av det, var det viktig for meg å få formidlet hva krig også fører til, og hvor lenge ettervirkningen varer. Jeg tok en samtale med presten ”min” her i Risør, en riktig fin sjømannsprest, og han ga meg gode råd på veien. Da jeg ikke viste hva slags prest de hadde på øya, om det var en ung jypling, eller en rett fra fakultet, som lite hadde fått med seg av det virkelige livet, følte jeg det var bedre å ta det selv. Men ville jeg klare dette, uten å ”bryte sammen”.

Lykken sto meg bi, da presten også der hadde god alder, og kjente til sjøfolk og deres innsats under krigen. En stor bør ble løftet fra mine skuldre etter vår 3 timer lange samtale. Han tok sørgetalen, og jeg kunne følge begravelsen på vanlig måte.

Etterpå var det tid for samling med mat og kaffe i kirkestua. Dette hadde jeg aldri vært med på før, men visste at stemningen der ofte var noe dempet. Men far hadde sagt at det for hans del ikke trengte å være slik, så jeg tok sjansen på å forandre litt på det.
Nå er det slik at jeg blir ristende nervøs når jeg skal si noe i forsamlinger, men ut i kaffen tok jeg likevel ordet, og takket de som skulle takkes. Deretter sa jeg noen ord om fars ønske om gravøl, og fortsatte med å fortelle en del korte historier fra fars barndom, som faktisk er riktig lenge siden, og i en helt annen tid. Han fortalte meg mange historier, og jeg husket en del av dem. Stemningen lettet betraktelig, og jeg så at presten lo godt, hvilket jeg tok som et tegn på at dette gikk bra. Fikk myr ros for det ”gravølet” etterpå.

Vel, jeg ville bare si, at dette er èn måte å gjøre det på, når forholdene tilsier det. Far var gammel, dog ikke mett av dage, (han synes det var altfor tidlig å dø!) men likevel.
Under andre forhold passer dette slett ikke, og jeg tenker med gru på det som hendte i sommer, og jeg får bare si at heldigvis slapp jeg å miste noen nærme der.

Ellers: Prambyggingen blir noe av, det ble slått fast i går kveld. To be continued.
I kveld, speiderplanlegging

22. aug. 2011

Ro

Jo så var jeg vel i gang da, med bloggingen. Det med å ha en smalspora blogg, med fyldig innhold, er ikke for meg, her blir det bredsporet, med spredt innhold. Men likevel, en viss orden bør det være og temaene må bli: Hus/hagedetaljer, speider, båt (den er relativt ny) og ehhhh – livet! Den siste ikke så ny, men likevel stadig en kilde til undring!

I dag båt.

Som nevnt i går, har livet de 2 siste årene blitt kjørt på kun 2 – 3 spor. Nå vil jeg legge til et nytt, nemlig båtbygging. Ikke så overraskende siden det er mitt fag, og noe jeg har hatt som levebrød siden 1981, i div ”fasonger”!

De siste 8 årene har jeg bygget og restaurert båter til folk som stort sett ville være anonyme, folk med mye penger, men som setter som forutsetning at dette skal foregå i stillhet, og ikke bli omsnakket i det hele tatt. Det blir litt som å være maler, uten å få lov til å vise frem bildene.

Vel, som forandring på dette holder jeg nå i min galskap på å dra i gang et kurs med formål å lære bort bygging av pram, med et viktig tillegg, å formidle prammes historie her i lokalmiljøet.

Saken kom i stand grunnet et samarbeid jeg ville speideren skulle gjøre med ”veteranbåten” Risør II (en restaurert seilende redningsskøyte) Tanken var å kunne bruke hverandres materiell og personell, ikke minst med tanke på felles utvikling av kunnskap.

Nå viste det seg at vennegjengen (driftsgjengen) rundt Risør II led av forgubbing, så jeg foreslo som ide dette prambyggerkurset, for å trekke nye folk til båten, som igjen kommer speideren til gode.

Så blir det jo slik da, at det blir meg – som må holde dette kurset! Det er beregnet til 100 timer (pluss alle forberedelser) – galskap – men jeg tror tross det, at det vil kunne dekke et behov hos meg, nemelig det å kunne få lov til å formidle den gjennom mange år ervervede kunnskap, og ikke minst få muligheten til å vise den frem.

I kveld begynner første planleggingsmøte, for å se om dette er gjennomførbart.

Forhåpentligvis - to be continued!

Hmm - så ble innlegget langt og noe svevende, men kommer mer smalsporet tilbake. Ha en riktig fin mandag.

21. aug. 2011

Skal - skal ikke.

Med undertittel, obs, der forsvant det halvannet år!

Det er ikke det at jeg ikke vil, for det vil jeg jo! Og når en vil, og i tillegg kan, - men likevel ikke gjør det, må en begynne å lure på hva som skjer – eller kanskje ikke skjer.

Jeg trodde for halvannet år siden at nå tok jeg kontrollen over livet. Jeg strukturerte meg, holdt meg til et prosjekt, vinglet ikke innom 100 andre, hvilket jeg alltid har gjort, og derav aldri fått fullført noe 100 %.
Vel, jeg lykkes, i alle fall med å holde meg til et prosjekt. Så til de grader lykkes jeg, at det meste andre ble kuttet ut.
Jeg var høyst overrasket over meg selv, det var en helt ny side, ny egenskap, som jeg ikke trodde å ha, som dukket opp. Og jeg var stolt over å klare et slikt fokus.

Siden, etter en stund, begynte jeg å skjønne at dette ble litt fanatisk, spesielt med tanke på at dette skal gå over 5 år, (minst) Men da ble det merkelig nok vanskelig å gå tilbake til det vante! Hmmm, Sier de ikke, Livet er ikke enkelt – prøv den som vil.

Dere som har kikket innom Blogg eller Hagegal og spurt gjete, tusen takk. Dere som ikke har slettet meg fra blogglista,(enten det er forglemmelse, eller ei), har styrket meg i troen på at jeg igjen skulle blogge, tusen takk. Jeg har nok både skrevet og lovet, at nå kommer jeg på banen igjen – mange ganger – uten at så har skjedd, men jeg har alltid beholdt troen på at den dag virkelig skulle komme, og får jeg postet dette, ja så har det hendt. Mye dramatikk for lite, men slik er livet mitt, de for andre små troll, kan for meg være kjemper.