En menneskestudie.

En 10 dagers studie i menneskenaturen er over, og noen dager til fordøyelse har gått.
Jeg var selvfølgelig spent på hvordan jeg ville reagere på det jeg fikk se og høre i konsentrasjonsleirene, men faktisk så gikk det som forventet. Jeg var godt forberedt gjennom mange års tilnærming, og grusomhetene var allerede lagret i sinnet, selv om de i leirene ble visualisert.

Hva jeg ikke i så stor grad hadde fått med, var at leirene i det daglige ble drevet av medfanger, som mot bedre mat, klar, varme, og ikke minst muligheten for å overleve, opererte som fangevoktere. Mange ble verre en selv hva de tyske var, om mulig, andre nektet selv om de visste at det endte med døden. Jeg forsår mekanismene, og tør ikke å tenke på hvor jeg selv hadde havnet.

Positivt var det å høre mer om livet i leirene hvor en med sikkerhet gikk i døden, fantes mennesker som var villig til å strekke seg svart langt for å redde andres liv, svært langt for å gi andre mennesker livshåp, eller svært langt for å gjøre slutten for andre så bra som mulig.

Jeg stopper der, men sitter i tanker på hva som skjer mange plasser i verden i dag. Det finnes likhetstrekk mellom da og nå, når det gjelder hva mennesket er i stand til å gjøre mot andre.

Aushvitch - neste

Ja så går turen dit, heldigvis ikke på grunn av valget, eller kanskje like mye, ikke på grunn av de som ikke tok et valg, kan være like farlig det.
Men i alle fall, jeg tok feil jeg som trodde at i år ville folk benytte sin rett i større grad en tidligere, men neida!

Vel, jeg er i alle fall fornøyd med valgresultatet her, det er da noe.

Blir med minsten på ”Polentur”, legg merke til e`en og n`en inne i ordet, så det ikke blir noen missforståelser ;-)

Har slett ikke lyst, Jeg har levd med krigen hele livet, frem til en måneds tid siden, men velger likevel å være med, grunnet minsten sin av og til noen vinglete helse.

Ellers kan jeg bare konstatere at det fremdeles ikke er lett å være over 80 og skulle ordene opp etter sin ektefelle.
De som jobber i det, ”det offentlige” er visst for unge til å forstå hvordan eldre har det med moderne teknikk kombinert med ”gammeldags” tenkesett.
Vi lever alt for ”segregert” her i landet, hva aldersammensetning angår.
Fra barnehage til pleiehjem i ”samme klasse”!

Vel, så blir jeg offline fra i kveld, og en drøy uke fremover.

Loddet er kastet.

Valget er gjort, det er valgdag også søndag her i byen, og godt er det, for nå må jeg opp til min mor et par dager igjen. Det er ikke spøk å miste ektefelle på sine gamle dager – papirmølla er stor, og lite oversiktelig.

Jeg har en følelse av at det blir bra valgdeltakelse her i år, det var sjeldent mange som ville søndagsstemme. Ja og så hadde de forandret på rutinene ved stemmeavgivning igjen. Nå skulle en hente stemmesedler før en sjekket om en sto i manntallet, motsatt før.

Her i Agder fylkene skulle vi og stemme om vi ville ha fylkessammenslåing, og der vinglet jeg - hmmm - mot mine prinsipper, og stemte motsatt av vanlig ;-)

Jeg har store håp for dette valget, det har vært et sabla rot de siste 4 årene, tragisk, men må selvfølgelig erkjenne at min stemme bare er en blant ca 4000 her i kommunen. Men som nevnt i forrige innlegg, har jeg mine metoder.-

Nå bloggpause noen dager, mens jeg er på Østlandet og hjelper til så statlige og kommunale etater for orden i sine ruller.

Godt valg.

”De’ ær noe jæ’ lurær’ på se’”

Det er valgtider, og som vanlig synes ikke jeg å følge ”alle andre” der heller. Fredrikstads revyfigur Raymond sier ”De’ ær noe jæ’ lurær’ på se’”, og det samme sier jeg, vi har sikkert noen likheter Raymond og jeg.

Ideologi-shopping, eller kanskje hopping, blir vanligere og vanligere. Jeg har venner som ett valg tror på markedskreftene og det selvstendige individets vei, for til neste valg og sverge til felleskapstanken og sosialismen, og kanskje valget deretter legge det i vår herres hender, - hvis de får kontantstøtte. Og det er saken. ”folk” velger parti ut fra en, eller i beste fall 2, enkeltsaker.

For meg er det uforståelig (som så mye annet) at en kan hoppe slik frem og tilbake i ideologier. Joa, det er klart, muligens, at en gjennom et langt liv sakte kan sige over i en annen leir, men at en gjør det hvert annet år – hmmm – rart.

Min ideologi ligger fast, jeg velger det partiet som ligger nærmest, og så forsøker jeg å påvirke det ut fra hva jeg føler er riktig. Vi tror kanskje at en må være aktiv og innmeldt i partiet for å påvirke, men det trenger en ikke. Særlig her på lokalplan er det enkelt, en treffer politikerne på butikken, på kaffe, på gata osv, og da kan en forfekte sin mening dirkete, ansikt til ansikt. Skulle en ikke treffe de der ute, så send en e-meil eller 2, ofte,om "nødvendig", det virker bedre en det meste.

Politikere som har vært med en stund har en tendens til å mene at de vet bedre en folket, hvilket de må ”justeres” på. Sendt en meil, eller ta de på butikken.

Jeg får av og til forespørsel om å være med i partiet, stå på liste osv, men takker nei. Å sitte på endeløse møter sammen folk som elsker å høre sin egen stemme for lydens skyld, ja det finnes en del av dem, passer ikke for meg. Jeg må ha det mer konkret, må samarbeide og handle så jeg ser resultater, om det enn er små skritt i riktig retning, raskt.

Tar med en ”episode” for en 20 års tid siden, hvor jeg var sterkt engasjert i fagbevegelsen. Under et landsmøte var det mange som tok til orde for at nå kom de til å stemme på et ”nytt” parti, utelukkende for èn saks skyld. Debatten gikk høyt, og tross argumenter som forklarte at det partiet hadde i sitt program nedleggelse av fagbevegelsen, den gang, så ble dette oversett! Enkeltsakens makt synes å være langt sterkere en ideologi. For meg blir det et ustyrbart ”vinglesamfunn”.

Det var partilederdebatt i går, den ga jeg opp, det er tross alt kommune og fylkestingvalg, og dessuten synes ”brød og sirkus” å gjelde ennå.

Vel, det var bare dette jeg undret meg over i dag.

”Mot normalt” blir det nesten ikke regn i dag, og jeg skal prøve å få malt litt, oppunder takskjegget.

Nav - vielsesa. fortsettes

Hele mitt yrkesaktive liv, som begynner å telle noen år nå, har jeg med unntak av 3 år, jobbet i privat sektor. Der må du vær dag ovenfor kunden prestere og levere fullt ut iht. avtaler, både hva angår kvalitet og, funksjonalitet. Du må levere til rett pris, og rett tid, og ikke minst må du levere en service ovenfor kunden, slik at kunden videreformidler positiv omtale av deg. Fyller du ikke ut alt dette, står du snart uten jobb, neste uke, måned, år!

Fra min tid innen offentlig sektor, og senere erfaring hentet fra div offentlig, synes ikke samme regler å gjelde. Følger en ikke opp krava der, blir en enten forflyttet ”nedover”, eller skolert og flyttet oppover . . . , i systemet.

Men for å komme til poenget, i privat sektor pleier avgjørelser å kunne bli tatt raskere jo nærmere du kommer ”toppen”, mens i det offentlige, og i særdeleshet Nav, synes det motsatte å gjelde.
Etter gårsdagens ringerunde, hvor jeg begynte på ”toppen”, hva angår vielsesattest, nevnt i forrige innlegg, erfarte jeg at jo høyere opp, jo mer rigid, og større vegring for å ta avgjørelser, ble det. Jo lenger ned i systemet, jo mer menneskelig forståelse, og vilje til å ordne opp, møtte jeg.

Tinghuset hadde selvfølgelig ikke papirer som var så gamle, så da ble alternativet Statsarkivet på Kongsberg, med laaaang ventetid. Derfor telefonene til Nav.

Vel, enden på visa ble, (får jeg håpe), etter 4 "telefonoversettinger" hos Nav, at søknaden kunne sendes uten papiret som var forsvunnet etter 55 år, til tross for søknadens ord - MÅ.

Neste gang vil jeg si noen ord om meg og partishopping.

NAV-Vielsesattest

Det virker som det endelig er en gryende forståelse i ”folket” over hvordan krigsseilerne våre hadde det under krigen, og ennå mer, hvordan de ble behandlet etter krigen, frem mot 1970. For så vidt i likhet med andre grupper, ble de ”takket, og så tilsidesatt” for oppbyggingen av velferdsstaten.

For fars del, besto kampen for krigspensjon av å skaffe tilveie manglende papirer til å dokumentere sin deltakelse under krigen. Kaos rådde i administrasjonen i London, og en var helt avhengig å ta vare på sjøfartsboka si, 24-7.Noe en ikke visste da.

Med flere forlis under krigen, forlis på selveste fredsdagen og utsatt hjemreise i 6 måneder, samt totalforlis på Listalandet ved hjemkomsten til Norge, var det intet mindre en et under, eller egentlig flere undre, at en overlevde.
Så i 1970, når helsa bare var frynser, ble det et helvete med søknaden for krigspensjon (og sin rett til pengene som var inndratt til Nortraship under krigen. De ble isteden brukt å bygge opp landet, mens mange av krigsseilerne drakk seg i hjel, mens de roet nervene, i utenlandske havner) fordi han ikke hadde "tatt vare på" papirene! Vel, etter halvannet års behandlingstid, gikk det i orden, på en måte.

Nå i går, fikk mor beskjed fra NAV – ja nav igjen, at hun MÅTTE legge ved Vielsesattest i søknaden for krigsenkepensjon, ingen automatikk der. 55 år som gift, og i alle år registrert som det, i alle offentlige papirer, holdt ikke for NAV. Vel, mor finner ikke den attesten hjemme, og mener heller ikke å ha brukt den før - på disse 55 årene.

De giftet seg hos sorenskriveren, og jeg søkte etter sorenskriverkontoret, som selvfølgelig har byttet navn, etter 100 år, så det ble Tingsretten. De lurte på om jeg drev med slektsforskning. Noe så gammelt hadde de i beste fall i noen bortgjemte protokoller, hvis ikke, måtte jeg til et eller annet lager på Kongsberg. Så - vi får se – om vi klarer å tilfredsstille NAV, som nå ser ut til å følge opp den behandlingen krigsseilerne fikk under og etter krigen, på ektefellene.

Dette blir nok To be continued.

Ellers pøser det ned, noe aldeles forskrekkelig – som vanlig.

Solfattig sommer, store tomater.

Det er sikkert en guttegreie, dette med størrelser og sånt, men la gå, jeg er stolt av årets bifftomater jeg.
Disse på bildet er Marmande-Super, og veide henholdsvis 588 gram og 435 gram.
Det må være den solfattige sommeren som gjør de så store. De bare vokser og vokser, mens de venter på solens komme for å gjøre de frodig, kjøttfyllte, og rødmende.

Det var guttene som kokkelerte,og fotograferte, men ok, det gir et visst intrykk.
Tomatene er uthult, det tynne er silt vekk, mens resten av tomatkjøttet er stekt sammen med løk, paprika, krydderier osv.
På toppen ost og fersk basilikum.
Ble servert til kylling med soppsaus.

Ellers har helgen i sin helhet bydd på skiftende piss og pøs regn! (ja jeg er irritert, som om det hjelper noe) Men i dag - regner det, vanlig!

Løst tankespinn.

Dette er bare tankespinn, og ikke et serøst og illsint valgkampinnlegg, så bare les, og reflekter kanskje litt over det.

Her om dagen var det en som sendte meg denne:

“When you
want a thing done, “Don’t do it yourself”
is a good motto
for scoutmasters” Baden-Powell

Hmmmm, jo jeg har en del ting å lære der, men!

Noen minutter etter hører jeg på radioens nyheter at det ”ikke er skadelig” å sende ettåringer i barnehagen. Det var da godt, håper ingen som sender småttingene dit har trodd det.
Litt senere leser jeg i lokalavisa at idrettsanlegget, som ligger inntil, og brukes av skolene, flyter over av søppel. Han som fronter dette, sier at nå må kommunen komme på banen og få ryddet opp.

Det er lenge siden speidergrunnleggeren BP gikk vekk nå, men har hans ideer spredt seg litt vel langt utenfor det å være ment som hjelp til speiderledere.

Etter å ha vært engasjert i speideren i 10 år, og haugevis av år i andre organisasjoner, så sitter jeg og ”likesinnede” med inntrykket av at det stadig blir verre og verre å få med folk til lederverv, og ikke minst dugnadsinnsats. Stadig oftere blir vi anmodet av foreldre til å kjøpe inn tjenester i stedet.

Ok, jeg er sikkert gammeldags og snart utgått på dato, samt vond å snu, så jeg fortsetter å tro på ”min vei”. Som var å være hjemmeværende med ungene, og tilbringe tid sammen med de i ”åpen barnehage” (Komme og gå når ungene eller en selv ville, ungene fikk møte jevnaldrende, og det samme fikk foreldrene.)
Hva søppel angår anbefaler jeg å være såpass mye sammen med ungene at de blir opplært, og gitt "styrke til å gjennomføre", at slikt tar vi med hjem, eller kaster i søppelkassa. Vi burde ikke trenge kommuneansatte til den slags.

Jo da han var nok inne på noe, den gamle BP, men et helt samfunn som mener at andre skal gjøre alt for de, blir neppe en grei plass å leve i.

Hmm, var det noen som tenkte at det ikke er mulig å leve på en vanlig inntekt i ”verdens rikeste land, - jeg/vi vet at det går an, har prøvd det i 15 år, og anser ikke våre liv for dårligere, eller bedre, en andres!

Og så kom jeg på noe som nå min far pleide å si når jeg forektet div menninger, "det er mange veier til Rom" - men!

I morgen blir det tomatsnakk igjen.