En 10 dagers studie i menneskenaturen er over, og noen dager til fordøyelse har gått.
Jeg var selvfølgelig spent på hvordan jeg ville reagere på det jeg fikk se og høre i konsentrasjonsleirene, men faktisk så gikk det som forventet. Jeg var godt forberedt gjennom mange års tilnærming, og grusomhetene var allerede lagret i sinnet, selv om de i leirene ble visualisert.
Hva jeg ikke i så stor grad hadde fått med, var at leirene i det daglige ble drevet av medfanger, som mot bedre mat, klar, varme, og ikke minst muligheten for å overleve, opererte som fangevoktere. Mange ble verre en selv hva de tyske var, om mulig, andre nektet selv om de visste at det endte med døden. Jeg forsår mekanismene, og tør ikke å tenke på hvor jeg selv hadde havnet.
Positivt var det å høre mer om livet i leirene hvor en med sikkerhet gikk i døden, fantes mennesker som var villig til å strekke seg svart langt for å redde andres liv, svært langt for å gi andre mennesker livshåp, eller svært langt for å gjøre slutten for andre så bra som mulig.
Jeg stopper der, men sitter i tanker på hva som skjer mange plasser i verden i dag. Det finnes likhetstrekk mellom da og nå, når det gjelder hva mennesket er i stand til å gjøre mot andre.
28. sep. 2011
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
5 kommentarer:
Absolutt verdt ein ettertanke for alle og einkvar! Ein eldre kar eg ofte var i kontakt med som avløysar sa ofte: " Dei verste rovdyra er menneska!" -Eg trur han har rett. Dyra drep oftast av nødvendighet for å skaffe seg mat, menneska av grådighet, sjalusi eller hat.
Noen ganger er det best å ikke forske for mye på menneskenaturen, det er rett og slett for mye grusomt. Er akkurat ferdig med en bok om Mengele skrevet av en norsk forfatter. Ikke akkurat oppløftende lesning...
Jeg har alltid hatt lyst til å reise dit du har vært nå, men jeg tror nok det hadde blitt en fæl opplevelse. Godt du fikk med deg noen lyspunkter av oppholdet. Det var jo mange som ofret livet for å redde andre, og det er en virkelig heltemodig gjerning. Så krigen fikk på mange måter frem det beste og verste i mennesker. Jeg tror at jeg aldri blir ferdig med å lese om krigen, for den har krøpet under huden. Med foreldre og svigerforeldre som har fortalt så mye fra den perioden, så sitter det litt for godt fast...
Ha en fin dag!
Mitt barnebarn har også nettopp vært i Polen på klassetur, forrige uke. Kanskje dere møttes?
Kloke betraktninger, det gjør virkelig noe med et menneske å ha vært der.
Og hvem vet hvor man hadde vært? Hvilken vei man hadde tatt?
Overveldende tanker - vanskelige å ta ned til hverdagen. Men det er jo der vi er - eller i alle fall kan være - medmennesker.
Ja det er nok slik med mennesker Hajal, men heldigvis kan vi være blandt de beste også. Og det er mye mer tilfredstillende og være det siste.
Ja vi så på noe av Mengeles "forskning" Marit, og vel, det kan knapt beskrives med ord for oss "vanlige".
Å reise dit er ikke et must for å forstå. Men størrelsen på leirene må nok sees for å gi det rette intrykk. Det som er anderledes er at nå er det grass der det før var søle, og alle luktene, stanken, lydene, ropene, osv er borte.
Krigen følger nok også meg til min siste dag, dog ikke frivilig fra min side.
Ser ikke bort i fra det Randi, vi møtte mange ganger ungdommer fra andre turer. Noen rakk å bli kjærester i løpet av en felles lunsj!
Jeg tror, og i alle fall håper - Anita, at alder og ervervet kunnskap gjør oss til stadig bedre medmennesker. Vi får jobbe for det.
Legg inn en kommentar