Gravøl

For noen uker side døde min far, 93 år gammel. Frisk og sprek til for 6 måneder siden, da kreften plutselig slo til.
Under samtaler vi hadde mot slutten, kom han flere ganger tilbake til at vi fikk holde gravøl etter ham.

Han ville begraves i lokalkirken med prest, og legges i familiegraven, og så ble gjort. En tradisjon som er sterk der ute på øya, der de har kjempet for å ha egen kirke, skole, båt/veiforbindelse osv osv i 150 år.

Nå er vel ikke Gravøl ordet kirken setter på samlingen etter begravelsen, men samling i kirkestua ble holdt.

Denne dagen har jeg tenkt på, gruet meg til, i mange år, det var jo rimelig å anta at den måtte komme, og som den eldste av ”ungene” følte jeg visse forpliktelser der.

Siden far var krigsseiler, og sterke preget av det, var det viktig for meg å få formidlet hva krig også fører til, og hvor lenge ettervirkningen varer. Jeg tok en samtale med presten ”min” her i Risør, en riktig fin sjømannsprest, og han ga meg gode råd på veien. Da jeg ikke viste hva slags prest de hadde på øya, om det var en ung jypling, eller en rett fra fakultet, som lite hadde fått med seg av det virkelige livet, følte jeg det var bedre å ta det selv. Men ville jeg klare dette, uten å ”bryte sammen”.

Lykken sto meg bi, da presten også der hadde god alder, og kjente til sjøfolk og deres innsats under krigen. En stor bør ble løftet fra mine skuldre etter vår 3 timer lange samtale. Han tok sørgetalen, og jeg kunne følge begravelsen på vanlig måte.

Etterpå var det tid for samling med mat og kaffe i kirkestua. Dette hadde jeg aldri vært med på før, men visste at stemningen der ofte var noe dempet. Men far hadde sagt at det for hans del ikke trengte å være slik, så jeg tok sjansen på å forandre litt på det.
Nå er det slik at jeg blir ristende nervøs når jeg skal si noe i forsamlinger, men ut i kaffen tok jeg likevel ordet, og takket de som skulle takkes. Deretter sa jeg noen ord om fars ønske om gravøl, og fortsatte med å fortelle en del korte historier fra fars barndom, som faktisk er riktig lenge siden, og i en helt annen tid. Han fortalte meg mange historier, og jeg husket en del av dem. Stemningen lettet betraktelig, og jeg så at presten lo godt, hvilket jeg tok som et tegn på at dette gikk bra. Fikk myr ros for det ”gravølet” etterpå.

Vel, jeg ville bare si, at dette er èn måte å gjøre det på, når forholdene tilsier det. Far var gammel, dog ikke mett av dage, (han synes det var altfor tidlig å dø!) men likevel.
Under andre forhold passer dette slett ikke, og jeg tenker med gru på det som hendte i sommer, og jeg får bare si at heldigvis slapp jeg å miste noen nærme der.

Ellers: Prambyggingen blir noe av, det ble slått fast i går kveld. To be continued.
I kveld, speiderplanlegging

Ro

Jo så var jeg vel i gang da, med bloggingen. Det med å ha en smalspora blogg, med fyldig innhold, er ikke for meg, her blir det bredsporet, med spredt innhold. Men likevel, en viss orden bør det være og temaene må bli: Hus/hagedetaljer, speider, båt (den er relativt ny) og ehhhh – livet! Den siste ikke så ny, men likevel stadig en kilde til undring!

I dag båt.

Som nevnt i går, har livet de 2 siste årene blitt kjørt på kun 2 – 3 spor. Nå vil jeg legge til et nytt, nemlig båtbygging. Ikke så overraskende siden det er mitt fag, og noe jeg har hatt som levebrød siden 1981, i div ”fasonger”!

De siste 8 årene har jeg bygget og restaurert båter til folk som stort sett ville være anonyme, folk med mye penger, men som setter som forutsetning at dette skal foregå i stillhet, og ikke bli omsnakket i det hele tatt. Det blir litt som å være maler, uten å få lov til å vise frem bildene.

Vel, som forandring på dette holder jeg nå i min galskap på å dra i gang et kurs med formål å lære bort bygging av pram, med et viktig tillegg, å formidle prammes historie her i lokalmiljøet.

Saken kom i stand grunnet et samarbeid jeg ville speideren skulle gjøre med ”veteranbåten” Risør II (en restaurert seilende redningsskøyte) Tanken var å kunne bruke hverandres materiell og personell, ikke minst med tanke på felles utvikling av kunnskap.

Nå viste det seg at vennegjengen (driftsgjengen) rundt Risør II led av forgubbing, så jeg foreslo som ide dette prambyggerkurset, for å trekke nye folk til båten, som igjen kommer speideren til gode.

Så blir det jo slik da, at det blir meg – som må holde dette kurset! Det er beregnet til 100 timer (pluss alle forberedelser) – galskap – men jeg tror tross det, at det vil kunne dekke et behov hos meg, nemelig det å kunne få lov til å formidle den gjennom mange år ervervede kunnskap, og ikke minst få muligheten til å vise den frem.

I kveld begynner første planleggingsmøte, for å se om dette er gjennomførbart.

Forhåpentligvis - to be continued!

Hmm - så ble innlegget langt og noe svevende, men kommer mer smalsporet tilbake. Ha en riktig fin mandag.

Skal - skal ikke.

Med undertittel, obs, der forsvant det halvannet år!

Det er ikke det at jeg ikke vil, for det vil jeg jo! Og når en vil, og i tillegg kan, - men likevel ikke gjør det, må en begynne å lure på hva som skjer – eller kanskje ikke skjer.

Jeg trodde for halvannet år siden at nå tok jeg kontrollen over livet. Jeg strukturerte meg, holdt meg til et prosjekt, vinglet ikke innom 100 andre, hvilket jeg alltid har gjort, og derav aldri fått fullført noe 100 %.
Vel, jeg lykkes, i alle fall med å holde meg til et prosjekt. Så til de grader lykkes jeg, at det meste andre ble kuttet ut.
Jeg var høyst overrasket over meg selv, det var en helt ny side, ny egenskap, som jeg ikke trodde å ha, som dukket opp. Og jeg var stolt over å klare et slikt fokus.

Siden, etter en stund, begynte jeg å skjønne at dette ble litt fanatisk, spesielt med tanke på at dette skal gå over 5 år, (minst) Men da ble det merkelig nok vanskelig å gå tilbake til det vante! Hmmm, Sier de ikke, Livet er ikke enkelt – prøv den som vil.

Dere som har kikket innom Blogg eller Hagegal og spurt gjete, tusen takk. Dere som ikke har slettet meg fra blogglista,(enten det er forglemmelse, eller ei), har styrket meg i troen på at jeg igjen skulle blogge, tusen takk. Jeg har nok både skrevet og lovet, at nå kommer jeg på banen igjen – mange ganger – uten at så har skjedd, men jeg har alltid beholdt troen på at den dag virkelig skulle komme, og får jeg postet dette, ja så har det hendt. Mye dramatikk for lite, men slik er livet mitt, de for andre små troll, kan for meg være kjemper.