Rikstelefon.

Noe ustadig blogging her, jeg venter stadig på et positivt emne å skrive om, men de står ikke i kø for tiden, så i dag blir det om rikstelefon.

Det har i alle år (minst 35) vært slik at det er jeg som har måttet ringe mine foreldre for en prat. De gangene de har ringt, er for å fortelle om et dødsfall i familien. Dette skyldes, i alle fall i starten, at min far var notorisk ”sparsom” og at Rikstelefon var ”grusomt dyrt”. Etter som årene gikk ble dette godt prentet inn i mor, og for den del, det samme i mine søsken, for det er likens der. Jeg prøver å ha ”ikke ringe de” perioder, for å se om de tar et hint, men neida, jeg må alltid krype til korset å ringe selv.

Når far nå gikk vekk, fikk jeg overtalt mor til å ringe annen hver dag, og jeg ditto. Dette for å følge henne opp, både mentalt, men også for å løse alle utfordringer med det praktiske. Det gikk bra et par måneder, men så begynte hun å ”glemme”, og nå er det helt stopp med å ringe hit. Noe skyldes nok det at jeg motsa henne en kveld hun surret noe forferdelig, hvilket er katastrofe med tanke på aldersdemensen. Nå er ikke bare de 3 søskena mine, men også jeg kuttet ut som umulig, noe hun skal klare seg uten. Dette lover ikke godt. Når jeg ringer til henne er samtalene korte, og hun stiller ingen spørsmål tilbake, dessuten er det så ”dyrt denne ringinga”!

Godt jeg har egen familie som ”funker”, og jeg gleder meg stadig over at jeg har oppnådd gode resultater med speiderorganiseringen min. Videre har jeg dratt i gang et kurs hvor jeg underviser i tradisjonell bygging av pram (liten båt). Det er 6 prammer under bygging, og det er fin avkobling for meg en kveld i uka.