Vi fikk henne da hun var halvannet år, fra et "katteoppdrett".
Vanligvis er dette en kr 5000 ++ katt, men vi fikk overta henne gratis, da hun var sky, og svært engstelig. Det var umulig å få tak i henne på vanlig måte, og hun skydde menneskekontakt. Jeg vet ikke om dette var genetisk, eller om det var omsorgssvikt. Desverre tror jeg det siste, da jeg så forholdene i "oppdrettet". Katter er slik at blir de ikke sosialisert fra fra dag 1, og minst en måned fremover, blir det nesten umulig å trene de opp siden. '
Etter ett år hos oss, med ørlite grann bedring, tok jeg en dag sjansen på å løfte henne forsiktig ned fra en stol. Det resulterte i at det gikk et halvt år, før vi igjen kunne komme nærmere henne en 1 meter.
Hun levde ellers et greit liv, fikk gå fritt ut og inn, og spiste ok. Etter nesten 2 år, måtte jeg innse at dette kom jeg/vi ikke til å klare, og vurderte å avlive henne. Det ville vært et stort og vondt nederlag for meg, og ble aldri gjennomført.
Når Luca hadde vært hos oss 1 år, skaffet vi oss en ny katt, og mot alle odds, og hva det blir sagt, gikk dette bra. Luca lærte nok ikke noe av Lillepus, men de var sammen og hadde glede av hverandre.
Luca fikk være i fred, det var sårt for oss, men vi trøstet oss med Lillepus. Så, plutselig en dag, etter drøyt 2 år, kommer hun bort til oss og stryker seg mot beinet, noe som aldri har hendt før, og fra den dagen har hun gradivs kommet seg. Nå kan vi få lov til å kose henne rundt hodet, ja hun kommer selv og ber om det. Vi får børste litt på pelsen hennes, og hun tåler å bli løftet noen sekunder uten å fly og gjemme seg. Tenk hvilken glede. Det langt igjen til en "normal" katt, men likevel.
Dette har vært en fin lærdom for alle i familen, og spesielt for guttene. Et dyr i familen er utrolig god trening av empati osv. Jeg ser at når verden går litt i mot, kan de sitte en stund å kose med pusene. Katter forlanger ikke så mye bare de får kos, mat, og for Lucas del, tålmodighet.
3 kommentarer:
Hvilken rørende historie! Ja, katter kan være utrolige sky skapninger hvis de ikke får den sosialiseringen/pregingen de trenger for å bo hos mennesker. Vi opplevde det samme med en katt vi fikk som hadde kommer bort fra moren da den var 4-5 uker. Den gikk alene en hel sommer, men fikk mat rundt omkring så den overlevde. Sønnen min fikk til slutt fanget den, og vi fikk oppsporet eieren som ble så gald for at den ble funnet. Enden på visa var at vi fikk den, men det tok flere år før den ble skikkelig kjælen.
Det var en veldig pen katt!
Å, så fint å lese :-)
så fint at hun har blitt litt bedre. Forstår godt at dere synes det er vondt med en katt som er engstlig, godt at dere har kunnet gi henne godhet.
Legg inn en kommentar