23. aug. 2011

Gravøl

For noen uker side døde min far, 93 år gammel. Frisk og sprek til for 6 måneder siden, da kreften plutselig slo til.
Under samtaler vi hadde mot slutten, kom han flere ganger tilbake til at vi fikk holde gravøl etter ham.

Han ville begraves i lokalkirken med prest, og legges i familiegraven, og så ble gjort. En tradisjon som er sterk der ute på øya, der de har kjempet for å ha egen kirke, skole, båt/veiforbindelse osv osv i 150 år.

Nå er vel ikke Gravøl ordet kirken setter på samlingen etter begravelsen, men samling i kirkestua ble holdt.

Denne dagen har jeg tenkt på, gruet meg til, i mange år, det var jo rimelig å anta at den måtte komme, og som den eldste av ”ungene” følte jeg visse forpliktelser der.

Siden far var krigsseiler, og sterke preget av det, var det viktig for meg å få formidlet hva krig også fører til, og hvor lenge ettervirkningen varer. Jeg tok en samtale med presten ”min” her i Risør, en riktig fin sjømannsprest, og han ga meg gode råd på veien. Da jeg ikke viste hva slags prest de hadde på øya, om det var en ung jypling, eller en rett fra fakultet, som lite hadde fått med seg av det virkelige livet, følte jeg det var bedre å ta det selv. Men ville jeg klare dette, uten å ”bryte sammen”.

Lykken sto meg bi, da presten også der hadde god alder, og kjente til sjøfolk og deres innsats under krigen. En stor bør ble løftet fra mine skuldre etter vår 3 timer lange samtale. Han tok sørgetalen, og jeg kunne følge begravelsen på vanlig måte.

Etterpå var det tid for samling med mat og kaffe i kirkestua. Dette hadde jeg aldri vært med på før, men visste at stemningen der ofte var noe dempet. Men far hadde sagt at det for hans del ikke trengte å være slik, så jeg tok sjansen på å forandre litt på det.
Nå er det slik at jeg blir ristende nervøs når jeg skal si noe i forsamlinger, men ut i kaffen tok jeg likevel ordet, og takket de som skulle takkes. Deretter sa jeg noen ord om fars ønske om gravøl, og fortsatte med å fortelle en del korte historier fra fars barndom, som faktisk er riktig lenge siden, og i en helt annen tid. Han fortalte meg mange historier, og jeg husket en del av dem. Stemningen lettet betraktelig, og jeg så at presten lo godt, hvilket jeg tok som et tegn på at dette gikk bra. Fikk myr ros for det ”gravølet” etterpå.

Vel, jeg ville bare si, at dette er èn måte å gjøre det på, når forholdene tilsier det. Far var gammel, dog ikke mett av dage, (han synes det var altfor tidlig å dø!) men likevel.
Under andre forhold passer dette slett ikke, og jeg tenker med gru på det som hendte i sommer, og jeg får bare si at heldigvis slapp jeg å miste noen nærme der.

Ellers: Prambyggingen blir noe av, det ble slått fast i går kveld. To be continued.
I kveld, speiderplanlegging

5 kommentarer:

Kirsten sa...

Kondolerer.

Harryford sa...

Mange takk for det Kirsten.

hajal. sa...

Kondolerer.

Harryford sa...

Mange takk for det Hajal.

alexia sa...

Varme tanker sendes til deg og din familie fra det høye nord :)

Klem!