”Alt for Norge – Risør” – Ryge, og salong

Faller meg vist ikke lett å holde kontinuiteten oppe i bloggen, har liksom aldri tid, eller energi kanskje! - men jeg liker godt å slappe av med TV på kvelden!

Vel, tross hva jeg i hvertfall ikke skulle, så har jeg fulgt med på serien ”Alt for Norge”. Sånt tull – men så blir en hekta, og bare MÅ se. Og særdeles hyggelig var det i går kveld, når hele programmets ”location” var Risør, og Risør skjærgård. Jammen er det fint her! Har tilbrakt mye tid med ungene der norskamerikanerne lekte seg i vannet, og hva jeg har gjort der de laget fiskesuppa, vel det var før lavkarbo ble populært.!

Men, det jeg egentlig har tenkt å skrive om, en tid, er programskaper Ryge, Søren Ryge. Han lager fantastiske programmer, kanskje først og fremst om mennesker, og da ofte mennesker i "foredlet natur". Han lager programmer om de menneskene som aldri ellers ville ha kommet på tv til glede for oss andre, om de såkalte hverdasgsmenneskene, som nesten bestandig har en "historie" å fortelle. Ofte er hager og jordbruk hans innfallsvinkel, men i sterkt utvidet begrep. At han har fått lov til å holde på i 33 år, skulle si noe om hans kvalitet. En del av hans programmer ligger på nettet  http://www.dr.dk/dr1/ryge#/20617 De bare må sees og nytes. Bonderøven holder forresten til på samme kanal nå så…!

Salong ja, her om dagen kjørte jeg 55 mil for at min mor skulle få se på en ny salong. 55 mil for meg på en dag, betyr vondt i hodet, men heller det en å ta fri 2 arbeidsdager. Jeg har sikkert brukt en uke på å forberede dette, inklusive en hel dag med tråling av møbelsentre, hvor hun ikke fant noen som kunne brukes! Jeg visste vel hva hun ville ha, men utsatte det i det lengste, men da hun så Stryn sine klassikere var det gjort - nesten! For stolene ”passet” ikke.
Etter mye leting fant jeg Velledalen sin Rosendal, på nettet, og den fant nåde. Så ble det altså 55 mil for å finne en i real life. Handelen forgikk hos Guvaag i Sandefjord. Et firma med innehavere og betjening som det antagelig ikke finnes make til i landet – lenger! Jeg tror vi brukte 2 timer der, og de tok seg av mor som hun skulle vært en dronning (hvilket hun antagelig synes hun er). Den butikken og betjeningen hadde godt rett inn i serien om ”Folk” som NRK sender. Muligens den siste i landet med service for folk over de 80!

Og historien slutter ikke der, for etter et par dager kom sjefen med sofaen og stolene. De ble båret inn av han som har passert de 70, og av min mor som har passert de 80. Men at de fikk ut den supertunge, snart 50 år gamle, 4 seteren, er for meg et under. Han kjørte den gamle salongen på søpla for mor! Service.

Hmm – ta seg tid til å skrive på mandagsmorgenen … vel jeg jobba hele lørdagen – så! Det går i vinduslaging, og jeg fikk grunna de 3 første små tofagsvinduene jeg har laget. Det er kobla vinduer, så 3 stk 2 fags betyr, 6 vindusrammer, og siden de er kobla, så blir det 12 stk vindusrammer, bare der. Da gjenstår det kun, 126 stk vindusrammer!!! Og er alle like - neida! Det er nok ikke bare mor som er "feiljustert"!

Rikstelefon.

Noe ustadig blogging her, jeg venter stadig på et positivt emne å skrive om, men de står ikke i kø for tiden, så i dag blir det om rikstelefon.

Det har i alle år (minst 35) vært slik at det er jeg som har måttet ringe mine foreldre for en prat. De gangene de har ringt, er for å fortelle om et dødsfall i familien. Dette skyldes, i alle fall i starten, at min far var notorisk ”sparsom” og at Rikstelefon var ”grusomt dyrt”. Etter som årene gikk ble dette godt prentet inn i mor, og for den del, det samme i mine søsken, for det er likens der. Jeg prøver å ha ”ikke ringe de” perioder, for å se om de tar et hint, men neida, jeg må alltid krype til korset å ringe selv.

Når far nå gikk vekk, fikk jeg overtalt mor til å ringe annen hver dag, og jeg ditto. Dette for å følge henne opp, både mentalt, men også for å løse alle utfordringer med det praktiske. Det gikk bra et par måneder, men så begynte hun å ”glemme”, og nå er det helt stopp med å ringe hit. Noe skyldes nok det at jeg motsa henne en kveld hun surret noe forferdelig, hvilket er katastrofe med tanke på aldersdemensen. Nå er ikke bare de 3 søskena mine, men også jeg kuttet ut som umulig, noe hun skal klare seg uten. Dette lover ikke godt. Når jeg ringer til henne er samtalene korte, og hun stiller ingen spørsmål tilbake, dessuten er det så ”dyrt denne ringinga”!

Godt jeg har egen familie som ”funker”, og jeg gleder meg stadig over at jeg har oppnådd gode resultater med speiderorganiseringen min. Videre har jeg dratt i gang et kurs hvor jeg underviser i tradisjonell bygging av pram (liten båt). Det er 6 prammer under bygging, og det er fin avkobling for meg en kveld i uka.

Aldersdemens

Jeg hadde en følelse av overskudd når jeg satte i gang bloggen igjen, men… hvor lenge var Adam osv. Etter å ha tilbrakt en del tid hos mor i det siste, det er fremdels mye å ordne opp i, er jeg sterkt bekymret for at mor har utviklet en eller annen form for aldersdemens (som kan være så mye). Dette tar nattesøvnen min, og energien når lavmål.

Aldersdemens er like tabubelagt som psykiske lideleser, men jeg har fronta det og så – her noen tanker om aldersdemens!

Mistanken om at det er ”noe”, har vært der i 10 år, men intelligent og logisk som mor er, har alle andre fått skylden for ting som er ”rare”. Hun har i tillegg lagt det høyst troverdig frem. Dette har ført til at mine andre søsken har trukket seg delvis ut av familien, og jeg står nokså alene med henne, etter fars bortgang.

For mor har det vært ting, fra det enkleste vannglass, til gull, som har forsvunnet, men kanskje, og kanskje ikke, har det dukket opp igjen ett år senere. Men, da alltid i en billigere utgave, mindre størrelse, eller mindre antall, en tidligere. Altså forringet, og hun er blitt lurt.

Det har vært forhold i familien som kanskje kunne tilsi at noen trengte penger, til noe, slikt kan skje. Etter hvert sluttet vedkommende å komme, men etter en stunds forløp, ble en annen mistenkt. Ok, èn, kunne jeg under tvil godta, men at det skulle dukke opp 2 slike tilfeller i samme familie, synes jeg var vel usannsynlig.

I senere tid mener hun å føle en sammensvergelse, og ting forsviner bare når det er flere samlet der, slik at hun ikke skal finne ut hvem det er.

Dette høres enkelt ut, det må være henne, men med hennes dagbokboknotater og knusende logikk, samt mange forhold jeg ikke har berørt her, er det slett ikke så rett frem.
En konsultasjon med en lege, som hun garantert ikke vil, ville ikke klare å belyse dette, og at jeg ville sitte igjen med ”svarteper”, er sikkert. Hun er skarp.

Nå som jeg har tilbrakt mye tid med henne, ser jeg at hun ikke synes å ta inn nye impulser, ikke tv, ikke radio, og det blir ingen tilleggspørsmål når jeg forteller fra mitt liv.
Det er klart at bare 2 måneder etter fars bortgang, er ting ikke i spor. Det er grusomt mye å sette seg inn i, og forholde seg til, men dette over, har pågått lenge.
Nå som far er vekk, har hun all tid til egne tanker, og det synes ikke å være bra.

Jeg har lagt merke til at hun spiser dårlig, eller glemmer å spise, og sporer helt av, hvis hun for eksempel like før måltidet begynner å tenke på, eller helst, lete etter noe.

Hun er blitt grunnleggende mistenksom mot andre, og feiltolker, aller helst i negativ retning, det andre sier.
Tekniske ting som minibanker går for ”fort” nå! Tenker med gru på hennes bilkjøring.

Mine søsken har prøvd å antyde noe til henne før, men da ble hun rasende, og dypt fornærmet, og normal kommunikasjon ble umulig.
Dette kommer hun aldri til å innrømme, og jeg står ovenfor en oppgave i årene som kommer, som jeg slett ikke kan se hvordan jeg skal løse, eller riktigere, klare forholde meg til. Jeg synes for øvrig å ha nok med en familie, om jeg ikke skal ”administrere” og praktisere en til, langt unna,- men det må jeg.

Hvordan hjelpe en som ikke ser at hun trenger hjelp, slett ikke vil ha hjelp, og er overfølsom mot å bli hjulpet, - men likevel må ha hjelp!
-------------------------

Lite lystige innlegg fra meg "for tiden" - måtte det komme en nye "vår" fyllt av hageglede og blomster - snart!