8. okt. 2011

Aldersdemens

Jeg hadde en følelse av overskudd når jeg satte i gang bloggen igjen, men… hvor lenge var Adam osv. Etter å ha tilbrakt en del tid hos mor i det siste, det er fremdels mye å ordne opp i, er jeg sterkt bekymret for at mor har utviklet en eller annen form for aldersdemens (som kan være så mye). Dette tar nattesøvnen min, og energien når lavmål.

Aldersdemens er like tabubelagt som psykiske lideleser, men jeg har fronta det og så – her noen tanker om aldersdemens!

Mistanken om at det er ”noe”, har vært der i 10 år, men intelligent og logisk som mor er, har alle andre fått skylden for ting som er ”rare”. Hun har i tillegg lagt det høyst troverdig frem. Dette har ført til at mine andre søsken har trukket seg delvis ut av familien, og jeg står nokså alene med henne, etter fars bortgang.

For mor har det vært ting, fra det enkleste vannglass, til gull, som har forsvunnet, men kanskje, og kanskje ikke, har det dukket opp igjen ett år senere. Men, da alltid i en billigere utgave, mindre størrelse, eller mindre antall, en tidligere. Altså forringet, og hun er blitt lurt.

Det har vært forhold i familien som kanskje kunne tilsi at noen trengte penger, til noe, slikt kan skje. Etter hvert sluttet vedkommende å komme, men etter en stunds forløp, ble en annen mistenkt. Ok, èn, kunne jeg under tvil godta, men at det skulle dukke opp 2 slike tilfeller i samme familie, synes jeg var vel usannsynlig.

I senere tid mener hun å føle en sammensvergelse, og ting forsviner bare når det er flere samlet der, slik at hun ikke skal finne ut hvem det er.

Dette høres enkelt ut, det må være henne, men med hennes dagbokboknotater og knusende logikk, samt mange forhold jeg ikke har berørt her, er det slett ikke så rett frem.
En konsultasjon med en lege, som hun garantert ikke vil, ville ikke klare å belyse dette, og at jeg ville sitte igjen med ”svarteper”, er sikkert. Hun er skarp.

Nå som jeg har tilbrakt mye tid med henne, ser jeg at hun ikke synes å ta inn nye impulser, ikke tv, ikke radio, og det blir ingen tilleggspørsmål når jeg forteller fra mitt liv.
Det er klart at bare 2 måneder etter fars bortgang, er ting ikke i spor. Det er grusomt mye å sette seg inn i, og forholde seg til, men dette over, har pågått lenge.
Nå som far er vekk, har hun all tid til egne tanker, og det synes ikke å være bra.

Jeg har lagt merke til at hun spiser dårlig, eller glemmer å spise, og sporer helt av, hvis hun for eksempel like før måltidet begynner å tenke på, eller helst, lete etter noe.

Hun er blitt grunnleggende mistenksom mot andre, og feiltolker, aller helst i negativ retning, det andre sier.
Tekniske ting som minibanker går for ”fort” nå! Tenker med gru på hennes bilkjøring.

Mine søsken har prøvd å antyde noe til henne før, men da ble hun rasende, og dypt fornærmet, og normal kommunikasjon ble umulig.
Dette kommer hun aldri til å innrømme, og jeg står ovenfor en oppgave i årene som kommer, som jeg slett ikke kan se hvordan jeg skal løse, eller riktigere, klare forholde meg til. Jeg synes for øvrig å ha nok med en familie, om jeg ikke skal ”administrere” og praktisere en til, langt unna,- men det må jeg.

Hvordan hjelpe en som ikke ser at hun trenger hjelp, slett ikke vil ha hjelp, og er overfølsom mot å bli hjulpet, - men likevel må ha hjelp!
-------------------------

Lite lystige innlegg fra meg "for tiden" - måtte det komme en nye "vår" fyllt av hageglede og blomster - snart!

13 kommentarer:

Rita sa...

Huffda, det høres stritt ut.

Men - jeg tror nok at en lege vil kunne hjelpe deg uansett. De kan nok en del om demens, og vet at mennesker med slike lidelser kan virke både logiske og fornuftige ved første øyekast. Det blir du som nærmeste pårørende som får jobben med å beskrive hvordan daglig-livet arter seg for mor, og håpe at legen både tror deg og har evne og ønske om å hjelpe.

Lykke til :)

Mette sa...

Ikke enkelt dette her. Her har vi en lignende situasjon, men har fått en diagnose. Det gjør det litt lettere. Tror det er viktig å snakke med legen hennes slik at "systemet" blir kjent med situasjonen. Lykke til :-)

Åshild i bestemors hage sa...

Det er ikke noen trøst at du ikke er alene.

Ingen av mine nærmeste er syke enda, men jeg vet om andre. Og de pårørende sliter. Med et opplest og vedtatt faktum om at alle vil bo i sitt hjem, så finnes det ikke kapasitet til å tilby rom og seng til de som gjerne vil noe annet.

Bønna sa...

Som vanlig interessante tanker fra din side og jeg drister meg til å komme med en kommentar.

Aldersdemens vet jeg faktisk litt om etter at jeg jobbet som ufaglært assistent på en institusjon for slike mens jeg var student. I forkant ble jeg nesten advart mot at det ville være en tung jobb, men jeg syntes det var helt greit, ung og uerfaren som jeg var. Men fortsatt holder jeg på at det er ikke spesielt vanskelig å forholde seg til demente om man tar hensyn til de behovene de har. Jeg husker en god tone, mange hyggelige pasienter og en del morsomme episoder.

"problemet" lå for det meste hos de pårørende, naturlig nok. Det er klart det er vanskelig å forholde seg til at den man kjenner forsvinner og erstattes av en person man ikke kjenner og som gjerne ikke kjenner en igjen heller.

Ellers observerte jeg også at demensen arter seg på svært ulike former, fra dem som hadde mistet all kontakt med omverdenen til dem som var både fysisk og tilsynelatende mentalt i god form. Jeg husker spesielt ei trivelig dame som var lett til bens og som man alltid kunne snakke fornuftig med om både tid, sted og personer. Jeg forsto ikke hva hun gjorde der før hun hadde falt og brukket foten, hun klarte da ikke å forstå hvorfor hun ikke kunne komme opp og gå slik hun pleide.

Jeg tror nok at dersom du har rett i dine antakelser er det ikke noe spørsmål om hvis, men når hun trenger hjelp. På et eller annet tidspunkt på helsevesen og hjelpeapparat inn i bildet, det er en nesten umenneskelig oppgave å følge opp en dement uten hjelp. Det går jo an å håpe at dere er heldige og at de rette instanser griper fatt i det når behovet for hjelp oppstår.

alexia sa...

Hei John. Min svigermor fikk plass på sykehjem i feb-mars 2010 - hun hadde til da bodd hjemme sammen med sin mann. I lang tid før det hadde min mann og jeg hatt mistanke om at noe var galt - mye på grunn av at jeg har jobbet på demensavdeling i mange år og kan mye om demenssykdommer. I tillegg bor vi 500 meter unna så det var vi som så dem oftest av ungene deres. Det viste seg at min svigerfar (som vi trodde) hadde dekket over henne i lang tid - og som faktisk ikke er uvanlig for en ektefelle å gjøre. Til slutt var hun blitt så dårlig at hun snudde døgnet, leita etter døde folk, dekte på bordet til ungene osv. Det lot seg ikke skjule lengre....Det er godt mulig at det er det din far også har gjort, og nå når han er borte er det ingen som kan hjelpe henne med hverdagen lengre. Det er også vanlig at sorg kan gi mennesker "demensforvirring", men jeg tror faktisk ikke at det er det som plager henne jf. det du skriver om hennes situasjon over lang tid. Jeg tror at du er godt inne på sporet på hva som egentlig er "galt".

Min mann og jeg var pådriver for å få henne til lege og videre inn på sykehuset for diagnostisering - Alzheimer var diagnosen... Jeg anbefaler at du tar deg en prat med fastlegen hennes og legger opp et løp på hvordan dette kan løses. Min svigermor mente jo også at ingenting feilte henne men vi løste det med at hun fikk "innkalling" til legetime hos fastlegen for generell helsesjekk. Testene de tar er gode for å avdekke mulig kognitiv svikt - og de vil da kunne henvise videre inn til sykehuset til geriatrisk avdeling for nøyere kartlegging og diagnostisering. Inne på sykehuset vil du være en ressurs for å hjelpe dem å kartlegge hennes funksjon i dagliglivet - de som var med min svigermor var hennes mann, deres sønn (min mann) og jeg og vår informasjon var veldig viktig for at de skulle få et riktig bilde av situasjonen.

Håper dette kan være til hjelp i en vanskelig situasjon - og ikke nøl med å ta kontakt hvis det er noe du lurer på ;)

Klem fra alexia

Harryford sa...

Tusen takk til dere alle.Jeg er virkelig glad for at dere tok dere tid, og la så mye i det.

Deres svar ga meg et puff bak, og jeg har tatt tak for å få mine søsken "inn i familen" igjen. Tror jeg skal lykkes denne gangen. Det er viktig at vi fremstår som enige om hvordan vi skal forholde oss til dette, og at alle er med.

Jeg har fått tak i fastleges navn, det er en begynnelse.

Nå vil jeg se det hele litt ann, roe meg litt, opservere en stund, og lese meg opp på hvordan å takle dette.

Det er jamen godt å ha fått planlagt veien forover, i alle fall en liten bit.

Takk for det Alexia, jeg har det i minne :-)

Anonym sa...

Hei.
Etter å ha lest om 17. mai 2010 i over ett år nå, var det en stor glede å se at du var "back in business". Har til stadighet vært inne å sett etter oppdateringer.

Lykke til med din mor.

Vennlig hilsen en som har fulgt bloggen din og funnet stor inspirasjon fra dine skriblerier.

Takk.

Harryford sa...

Takk for det.

Ja det ble en lang pause, ikke tiltenkt, det bare ble sånn. Men deilig å finne tid til noen små skriverier nå.

Shabbylishious sa...

Hei kjære venn!
Det gløeder meg overmåte å se du er tilbake.Jeg har lest om tomater, valg,prammer og gravøl. Kommentar tilo sistnenvnte der.Bravo! Jeg vet det satt langt inne ja.
1.5 år pytt. Den som venter på noe godt venter sjeldent forgjeves. Nå kan det jo også hende da at den som har venta på noe godt har ikke fått med seg at det gode har kommet tilbake før nå og. ;-)

Dagens. Aj aj aj Ja det der er vel en gordisk knute, en sår en sådan. Jeg vet ikke stort om aldersdemens, det har familien vært forskånet for enda. Skjønt jeg synes ut fra mitt lille kloke hode at det at du snakker med legen først er en klok ide. Godt å lese søskenene dine er dratt inn i det, fordi dette er ingenting du skal ha ansvaret for alene nei.
Hvis jula varer helt til påske så skal vel 17de vare i en par år og vel.
Velkommen tilbake gode venn!

Klem!

LineCathrin

Dag Vaula sa...

Fikk tilfeldigvis øye på tittelen "Aldersdemens" og leste ditt innlegg om dette. Din mors tilfelle minner litt om hvordan min yndlingstante hadde det i flere år før hun døde. Hun mistet en etter en av sine mange venner pga en økende mistenksomhet overfor alt og alle. Paranoia er visstnok ikke uvanlig ved noen typer av demens, og følgene kan være tragiske for familie, venner og den syke selv. Som noen andre her har sagt: Få henne inn i "systemet" så snart og smidig som mulig. Lykke til!

AnitaH2 sa...

Skjønner godt hva du strir med. Samtidig er det viktig å være klar over at depresjon og demens har en del like symptomer, - sikkert ikke lettere å få henne til å gå til legen med, men hun har nettopp mistet mannen sin, kanskje etter å ha sett i lengre tid at det ville gå slik(?)
At paranoia er en del av demens-bildet, er godt kartlagt. Også at demens kalles for en "pårørende"-sykdom. Det kan godt tenkes at det vil være godt med en legetime for deg selv, rett og slett for å få stilt alle spørsmålene. I mitt "nærområde" vet jeg om at hjemmesykepleien "måler blodtrykket" for å ha en viss kontroll på en pasient som nekter for å ha psykiske problemer. En slik ordning kan være god når det er langt å dra for de pårørende. Lykke til!

Harryford sa...

Takk for det Line Cathrin :-) Jeg har kikket innom "hos deg" av og til, men "energien" (min altså ;-) ) har ikke vært der, så jeg har gått forbi i stillhet! Håper stadig på forandring.

Prøver på det Dag, men har ikke funnet anledningen og måten ennå. Men slik det ser ut, dukker det nok en "løsning" opp om ikke alt for lenge!

Joda, jeg får prøve å gi henne et års tid Anita, for å se hvordan ting utvikler seg. Den med å "måle blodtrykket" var smart!

Miamaria sa...

Er bloggingen din ustabil, så er nok blogglesingen min likeså. ;) Veldig hyggelig da å se ved "skippertakslesing" at du er i gang igjen. Håper du får mer oppløftende ting å blogge om etterhvert, men koselig at du er der uansett. :)